I den siste utgaven gikk legionene til de to konsulene og Octavianeren som ble med dem på krigsstien mot Mark Anthony, som på sin side beleiret en av de konspiratorene og drapsmennene til Cæsar - Decimus Brutus, som hadde befester sin stilling i byen Mutin og så trist på hva som skjedde.
Hvis konsulene Girtius og Panza trodde at borger Anthony var kul og bare visste hvordan de skulle inngi statsbudsjetter og passende statskassen, så tok de grusomt feil. Mark var i tillegg veldig kunnskapsrik med å forsvare sin rett til korrupsjon og ubegrenset berikelse. Konsulen med navnet på den berømte ekornen var den første som innså dette. Uforsiktig med å komme inn i bakholdet forberedt av Anthony på vei til Mutina, endte Panza, og det samme gjorde hæren hans.
Dette påvirket imidlertid ikke maktbalansen for mye - "Dronningen har mye," som de britiske sjømennene sa, og eskorterte et annet britisk imperiumskip under vann. Så den romerske republikken og senatet hadde også legioner i mengde, som Antonius fant ut, som allerede hadde begynt å feire seieren - konsulen Gertius og Octavian kom plutselig opp med ny styrke.
Mørkets begynnelse reddet Mark fra totalt nederlag, men kunne ikke redde fra det endelige nederlaget. I slutten av april, 43 f.Kr., besøkte senatstyrkene Anthony på et gjestebesøk., hvoretter han måtte skynde seg bort til Narbonne Gallia med en håndfull overlevende. De forfulgte ikke av mange grunner.
For det første døde konsulen Girtius på en eller annen måte veldig smart og med suksess for Octavianus under sitt siste angrep, hvoretter Guy ble overlatt til å kommandere troppene alene. For det andre klarte ikke Decim Brut, avmagret og sultet under beleiringen, å takle jakten og avsluttet på egen hånd, og Octavian ønsket i utgangspunktet ikke å hjelpe en av drapsmennene på "faren". For det tredje, i Roma, etter å ha hørt på nyhetene, traff den frodige moro og festing og til slutt slo Anthony. Og på Octavian på samme tid - Moren gjorde jobben sin, Mooren bra gjort, la ham ta en kake fra sokkelen og ikke lenger skinne.
På anmodning fra Guy og Cicero om å gjøre dem til konsuler, siden fortiden så raskt forlot løpet, nektet rådet. Den ene, sier de, er ung og snørr ennå (som om Octavian for et år siden ikke fikk overrakt alle slags innlegg, spyttet på alderen som ble satt for dem), og den andre har for stor innflytelse. Men Cæsars sønn fikk ros for å løse problemet og tildelte ham en stående eggløsning - en slags under triumf. En full triumf gikk til Decim Brutus, som hadde vunnet seirende under beleiring i flere måneder.
Frustrert av senatorenes lignende vind og uvanskhet, begynte Octavian å vise misnøye. Først nøye, diplomatisk, og prøv alternative politiske muligheter, for eksempel ved å løslate de fangede soldatene til Anthony i Narbonne Gallia. Deretter så han dystert på at senatet hadde det moro og danset, opphevet alle lovene som ble vedtatt av Mark før, og opphøyet Cæsars drapsmenn, og blandet seg ikke med forsterkningene som hadde forlatt Italia for Anthony, og nektet fullstendig å kommunisere med den seirende sitter Decim Brutus.
I mellomtiden skinnet han av lykke, vendte tilbake til krigen og rolig, knuste med ære og ære, marsjerte for å avslutte Anthony, som var ødelagt, elendig og utslettet i hans mål.
Virkeligheten falt ikke noe med Brutus 'håp. Takket være Octavian som vendte seg bort i tid, mottok Mark 8 legioner. Med lignende krefter kunne han starte en aktiv dialog med guvernøren i Gallia, Lepidus. Først ønsket han motvillig å etterkomme senatbestillingen, som uttalte behovet for rask oppløsning av opprøreren, men Anthony sin uventede økning i styrke, hans dyktige oratoriske talent og felles interesser (mange likte ikke konspiratørene og lystig fyr fra senatet) gjorde jobben sin - først på siden av Mark, som den enkleste tilhenger av den drepte Cæsar, begynte vanlige soldater å krysse, og deretter Lepidus selv med syv andre legioner.
Å vinne over de gjenværende kreftene som var til stede i den regionen var allerede et spørsmål om teknologi for Anthony. Som vi sa tidligere, ble ikke bare underslag og grubbing berømt for denne “verdige” mannen, men også en nyttig ferdighet for å komme seg ut av forskjellige skraper ved hjelp av utspekulering og et godt suspendert språk.
Da en langsom triumfant kom til Anthony, falt kjeven hans nesten til bakken. I stedet for flere hundre mangler, som han kjent for å kjøre rundt utvidelsene til Gallia, Decimus Brutus møtte 23 (tjuetre!) legioner samlet på bare 2 uker. Nesten en verdensrekord, må du gi Mark Anthony skyld.
Vanvittig fra det han så, slo han bremsene og prøvde å kutte bakovergangen, men hadde ikke tid - da han trakk seg tilbake etter ordre fra Mark, ble han kuttet ned av lokale gallere.
Nå, mellom den enorme hæren til Anthony, fornærmet av Roma, og senatet, som fortsatte sin lovgivningsmessige oppstand, var det bare Octavian, som så skummelt på hva som skjedde i hovedstaden.
De lokale patricierne, og gledet seg (som vi allerede vet, for tidlig) for å ødelegge fiendene deres, begynte å avskaffe alle ordre fra Anthony, inkludert de som hadde som mål å øke lojaliteten til veteraner og legionærer - fordelingen av land, penger og andre smakfulle boller til forsvarerne av fedrelandet. De, inkludert de i hæren til Octavian, begynte å glede seg og stille nye ubehagelige spørsmål til Guy Julius.
Det forrige spørsmålet var: "Si meg, flott en, hvorfor skal vi føre krig mot farens siste kamerat-i-armer og forsvare kløften som personlig stakk ham med en kniv?" og som er karakteristisk, var det ingen som fjernet saken fra dagsordenen. Nå er materielle problemer lagt til moralske problemer - og de har alltid vært viktigere overalt.
I en slik situasjon kunne ikke den unge arvingen til diktatoren føre et håpløst sluttkamp mot den forente horden Anthony og Lepidus. Å dø for å forsvare utakknemlige senatorer? Nei takk.
På forsommeren 43 inngikk Octavian en gjensidig fordelaktig kontrakt med Mark. I hovedstaden, trodde de sent, strammet Cicero.
Og hva tanker og spenning vil føre til, vil vi fortelle videre.
Historie Moro spesielt for Italia for meg.
